Obligatorisk øvingsoppgave på ex.phil. 0300

Ifølge Karl Popper kan vi gjøre fremskritt i vitenskap gjennom å forkaste teorier som har blitt falsifisert gjennom testing. Ifølge Thomas Kuhn er vitenskapelige teorier gjerne knyttet til verdensbilder. Forklar hva disse tenkerne mener med å si disse tingene, og drøft i hvilken grad synene er i konflikt med hverandre. Diskuter spørsmålene med utgangspunkt i en eller flere episoder fra vitenskapshistorien eller samtidsdebatten.

Dere, jeg snakka litt med han Ronny etter timen, og jeg kom med et eksempel på paradigmen om platetektonikk 😄 Han likte den godt, tror dere det kan være et godt eksempel i oppgaven?

Disposisjon

  • Innledning
    • Popper og Kuhn sin problemstilling:
    • Avklaringer og begrensinger av det som skal bli skrevet om/utgangspunkt fra: platetektonikk
  • Bakgrunninformasjon
    • Karl Popper
      • intro av falsifikasjonisme
      • om pseudovitenskap, hva popper står for/mot
      • prøve- og feilemetoden
    • Thomas Kuhn
      • intro av hans vitenskapsteoretiske synspunkter - paradigme
      • om paradigmeskifte - hvorfor skifte av verdensbilder
      • anomalier - data eller observasjoner som vanskelig lar seg innpasse i paradigmet
  • Drøfting
    • Platetektonikk
      • presentere teorien som paradigme, hvorfor revolusjonerende i sitt fagfelt.
      • Før og nå?
    • Diskutere problem/mulig på konflikt/sammenlikning
      • Motsigelser
  • Avslutning
    • Trekke sammen trådene ved presentere hovedpoengene i oppgaven. Lage forbindelse til innledningen. Avrunde konflikten. Muligens vår egen mening i hva som er “mer realistisk”































*** For n’te gang; Det du beskriver er hovedlinjene i den idealiserte, normative teorien teorien til Popper. Slik er det vitenskapen bør være; et ideal. Kuhn beskriver vitenskapen slik den faktisk utføres. Det er ikke riktig at «hypoteser formuleres for å nå opp til falsifikasjonskriteriet». Det er i den ideelle verden, men ikke i den virkelige. Det var bl.a det Kuhn avdekket gjennom sine historiske studier. Når det gjelder falsifikasjonskriteriet er det generell enighet om at god vitenskap innebærer at teorier skal KUNNE falsifiseres, men dette er ikke noe som den praktiske vitenskapelige aktivitet fokuserer på.

Om du har tid og ønsker å lese litt om falsifikasjonskriteriet og om hvordan vitenskapen ser på det i dag, så ta for deg den glimrende boken til Rune Nydal, som jeg viser til i innledningen. I boken finner du underkapitler som Teorienes falsifiserbarhet, Forsvaret for falsifikasjonskriteriet, En diskusjon om falsifikasjonskriteriets fruktbarhet, osv. Jeg er sikker på at du vil finne dette og resten av boken svært meningsfylt. Rune Nydal har master i både fysikk og filosofi, og er i dag førsteamanuensis ved filosofisk fakultet, NTNU.

Om det du viser til å ha lest av/om Kuhn er det eneste fortår jeg at du ikke forstår hva jeg forsøker å få frem.

Thomas Kuhn er kjent for sine vitenskapsteoretiske synspunkter. Han skiller seg fra Popper siden han la avgjørende vekt på et historisk studium av hvordan vitenskapene faktisk utvikler seg. Kuhn mente at man ikke kunne skille mellom teori og observasjon. Forholdet mellom de er avhengig av hvilket paradigme man befinner seg i. Med paradigme mener vi grunnleggende teoretiske og metodiske forutsetninger man tar for gitt. Paradigmene er med på å si hva som er viktig og relevant og hvordan dette skal tolkes. Dette er som sagt forutsetninger vi tar for gitt – altså en ”uvitende” kunnskap. Kuhn mente normalvitenskap ble styrt av allmenne paradigmer. Dette kan forklares med et puslespill; rammene er gitt, men bitene må på plass (problemene må løses). Dette forutsetter selvsagt at det er en bestemt måte å løse problemet på

Karl Popper er mest kjent for sin falsifikasjonisme. Kjernen i falsifikasjonismen er at det er umulig å verifisere (bekrefte) en hypotese helt og holdent; men at det er desto viktigere å forsøke å falsifisere (avkrefte) den. Vitenskapen får ingen fremgang dersom ulike teorier blir etablert uten å bli testet, men gjennom en prosess der nyere og bedre teorier erstatter de gamle. For å kunne finne frem til de nyere og bedre teoriene må man gå gjennom en prosess der man kommer frem med nye hypoteser til de som viste seg å være feilaktig. Popper mener at alle former for vitenskapelig vurdering må ta utgangspunkt i falsifikasjon. En teori er bedre begrunnet dersom den har motstått falsifikasjon, altså kritisk prøving. Vitenskapen trenger teorier som er dristige og etterprøvbare. De må ha en høy grad av falsifiserbarhet og uttale seg klart om ulike fenomener. Dette slik at de faktisk kan motbevises, men samtidlig motstå alle forsøk på falsifikasjon

Platetektonikk som vitenskapshistorie I lys av platetektonikkens historie og slik vitenskapen utvikler seg i dag mener geofysikerne Hilmar Bungum og Olav Eldholm at vitenskapsteoretiker Thomas Kuhns kjente paradigmebegrep er utdatert.

Vitenskapsutviklingen - en kamp mellom det gamle og det nye

  • Vi tok utgangspunkt i Kuhns modell som sier at vitenskapen beveger seg ujevnt framover, avbrutt av revolusjoner som bringer fram nye paradigmer som er uforenlige med de gamle. Om dette ikke er en kamp mellom det onde og det gode, er det i hvert fall en kamp mellom det gamle og det nye som ender med at de etablerte forskerne overmannes av yngre radikale ‘oppviglere’. Tiden mellom revolusjonene er preget av såkalt normalvitenskap der utviklingen er lineær og kumulativt og der forskerne er mest opptatt av detaljer, fanget i sitt eget paradigme, ofte uten evne til og interesse for å sette sitt arbeid inn i en større ramme. Er vanlige forskere virkelig så ‘bevisstløse’?

Kuhns modell i forhold til platetektonikkens historie

Bungum og Eldholm syntes ikke det holdt med synsing og bestemte seg for å undersøkte systematisk hvordan platetektonikkens historie passer inn i Kuhns modell, som de hadde satt seg godt inn i.

  • En nøkkelperson i dette bildet er Alfred Wegener som lanserte sin kontinentaldriftteori mellom 1912 og 1930, men uten å bli akseptert. Han ble både mobbet og latterliggjort av etablerte geologer som bare kunne akseptere vertikale bevegelser, men også fordi han kom utenfra og ikke tilhørte det gode selskap. Og han trodde på flerfaglighet lenge før dette var blitt allment anerkjent. Likevel, Wegeners teori hadde klare svakheter, først og fremst en manglende prosessmekanisme, og den nødvendige vitenskapelige etterprøvingen lot vente på seg. Vi måtte faktisk vente helt til 1950- og 60-tallet da det kom et eksplosivt tilfang av nye metoder og data til geomodeller basert på store horisontale relative bevegelser av jordskorpa. Senere er platetektonikken verifisert og nyansert og prosessforståelsen gradvis forbedret. I dag er Wegeners bidrag i det store og hele anerkjent, hans faglige rykte er renvasket, og det er erkjent at hans teori initierte en av de sentrale revolusjoner i vitenskapshistorien.

Platetektonikkens historie og dagens vitenskapsutvikling tyder på at Kuhns modell et utdatert

  • Geofagrevolusjonen er nå historie. Mye av de sentrale data kom fra store integrerte marine geoinstitusjoner i USA hvor lederne og seniorforskerne gjerne var visjonære, men ofte også autoritære. Men de unge forskere fikk fritt spillerom i felten og i datarommene, og motstanden mot nytenkning var ikke større enn det en bør ha for å sikre vitenskapelig kvalitet. Vi ser også at platetektonikkens historie ikke er så direkte knyttet til enkeltpersoner som mange tidligere vitenskapelige revolusjoner; forskerfelleskap og konsensusbygging er blitt viktigere i dag innen alle områder.

Kuhns paradigmebegrep var basert på revolusjonerende utviklinger innen fysikk og kjemi. Hvorfor tok han ikke også for seg evolusjonsteorien? Var det fordi den ikke passet like godt inn? Platetektonikken som kom senere var en like stor revolusjon og er ofte antatt å være et kroneksempel, men der stoppet det altså opp for oss. Vi mener at Kuhns modell ikke lenger bidrar til en bedre forståelse av hvordan naturvitenskapene utvikler seg. Andre har sagt at hans beskrivelse av normalvitenskapen er nedlatende, i hvert fall er det knapt noen som vil kjenne seg igjen i den i dag. Vitenskapene utvikler seg på en helt annen måte nå, med rask teknologiutvikling, faglig integrerte miljøer og konsensusbygging som karakteristiske elementer. Derfor har vi konkludert med at Kuhns paradigmemodell nå er gått ut på tid, avslutter Bungum og Eldholm.

Kontinentene dannes

Platetektonikk er en relativt ny teori eller paradigme. Den ble akseptert for 40 år siden, og den har revolusjonert vår forståelse av Jorden, og hvor dynamisk eller aktiv vår planet er. Muligheten av at kontinentene ikke alltid har ligget i sine nåværende posisjoner ble først gang foreslått av en hollandsk karttegner så tidlig som i 1596. Men det var ikke før 1912 at ideen om at kontinentene kunne bevege seg ble seriøst debattert av den tyske metrologen Alfred Wegener. Da Wegener lanserte sin teori trodde de fleste at kontinenter og hav var permanent forankret på jordens overflate, og ikke før i begynnelsen av 1960-årene ble teorien anerkjent. At platene er i stadig bevegelse kan vi i dag måle ved hjelp av satellittposisjonering. Platene beveger seg med hastigheter fra 1 til 10 centimeter hvert år. Dette høres kanskje ikke så mye ut, og kan sammenlignes med hvor mye en fingernegl vokser i løpet av et år. Men, disse små bevegelse gir over geologisk tid opphav til blant annet store fjellkjeder.