Forestillingen “ytre verden”

“Meningsløst forestilling”

Kan ikke ha en sanseinntrykk på det som ikke an sanses. Du kan bare sanse dine egne. “Meningsløst at det finnes en ytre verden”

Umulig med sanseinntrykk av en sanseuavhengig virkelighet.

  • Ingen inntrykk kan svare til denne forestillingen.
  • Meningsløs – gir ikke mening å spørre om noe slikt eksisterer eller ikke

Foresetilling “kausalittet”

“Meningsløst forestilling” A forårsaker B

  • Forestillingen om kausalitet beror på erfaring + (naturlig) vane. Sanses ikke, men kommer fra det vi antar / innbilder oss gjennom våre kunnskaper. (Projiserer verden)

Induksjon

Induktive slutninger: Fra enkeltobservasjon(er) i fortiden til en påstand om hva som vil bli observert i fremtiden.

  • Enkelt observasjoner i fortiden til en påstand på hva som blir observert i fremtiden.

F.eks: a_1 er ravn og svart a_2 er ravn og svart … a_n er ravn og svart -> den neste ravnen blir svart -> alle ravner er svarte

Induksjonsproblemet

  • Induksjon er ikke begrepskunnskap - ikke en logisk gyldig slutning (Popper)
  • Hvis premissen/slutten er sant må konklusjonen være sant.
  • Forslag: Tidligere erfaringer indikerer at induksjon er pålitelig
  • Ethvert forsvar for induksjon er sirkulært
  • Snakk om sannsynlighet forutsetter induksjon.
  • Det er ikke rasjonelt å stole på induksjon, kan ikke stoles på 100%.

    Hume: Vi stoler på induksjon bare på grunn av (naturlig) vane. Darwinistisk: Å stole på induksjon har vist seg å være en bra strategi for å overleve

Hva studerer vitenskapen?

Hume: Vitenskapen har ikke noe rasjonelt grunnlag for å gjøre generaliseringer fra hittil observerte tilfeller til allmenne lover. Vitenskapen kan bare studere inntrykk og hvilke korrelasjoner som har vært hittil mellom inntrykk, og vi har ikke noe rasjonelt grunnlag for å gjøre generaliseringer ut ifra disse inntrykkene

Forestillingen “jeg”

  • Descartes mente å ha bevist eksistensen av seg selv som “tenkende ting” (res cogitans).
    • Et vedvarende jeg/selv som har ulike opplevelser, tanker, følelser osv. (samme jeg som jeg i dag og i går) “Likt over tid”
  • Kan denne forestillingen spores tilbake til inntrykk? Kan jeg spores tilbake til fortiden, vedvarende?
  • Hume: Vi kan bare observere bevissthetstilstander (ting)
    • Ingen inntrykk av noe “bakenfor” disse ssom binder dem sammen, stream of consciousness uten at den tilhører noe ting som vedvarer gjennom tiden. “Ulikt over tid, ingenting er vedvarende enn din bevissthet”
  • For at det skal vær en kausaliforhold med bevissthet og “jeg”, henger sammen men ikke nødvendigvis likt. Konstant endring.
  • “Ikke meningsfullt forestilling”

Buddhistisk: “tanken jeg som illusjon”

Humes “skeptisisme”

  • Vi kan ikke vite om jeget, den utre verden eller kausalitet virkelig finnes
    • Disse forestillingene kan ikke spores tilbake til inntrykk, og har derfor ingen klar mening for oss. (ikke meningsfullt for oss, fordi man forstår/vet ikke det)
  • Ingen rasjonell grunn til å stole på induksjon
  • Humes filosofi rent negativ?

    “Heldigvis er det slik at selv om fornuften ikke er i stand til å kurere meg for all denne tvilen som henger over meg, så tar naturen seg av det og kurerer meg for min filosofiske melankoli, enten ved å sørge for at jeg slapper av i mine kritiske krav til begrunnelse, eller ved å sørge for at nye og livlige sanseinntrykk fanger min oppmerksomhet og får meg til å glemme mitt filosofiske tankespinn. Jeg spiser middag, jeg tar et slag backgammon, jeg konverserer, jeg morer meg med mine venner; og når jeg så, etter tre eller fire timers underholdning, vender tilbake til mine refleksjoner, så finner jeg disse så kalde og søkte, ja latterlige, at jeg knapt orker å ta dem opp igjen. Således finner jeg meg tvunget, med en absolutt nødvendighet, til å leve, snakke og handle som folk flest i hverdagslivet.”

Humes positive bidrag

Begrensningen av fornuftens rolle sier noe om hvordan menneskesinnet fungere.

  • Vår «naturlige tenkemåte» har ikke et rasjonelt grunnlag, men er basert på vaner og «common sense».
  • Vi er naturlig tvunget til å tenke på denne måten i hverdagslivet, og ikke “fornuft” som det filosofene gjør.
  • Ikke noe skarpt skille mellom mennesker og (andre) dyr. (vi er egt. ikke spesiell)

“Lover” for hvordan vi danner oss sammensatte forestillinger: Assosiasjonsprinsipper.

  • Likhet, nærhet i tid og rom
  • Psykologiske tendenser/tilbøyeligheter

“Gjennomgangstemaet i Humes psykologi er at menneskesinnet rommer mekanismer som disponerer oss for å anta eksistensen av noe permanent og vedvarende, mens vi egentlig bare har en strøm av skiftende, stadig nye forestillinger og inntrykk. Vi har en tendens til å forveksle likhet og sammenheng over tid med identitet» (Tanke og handling, s. 266).”

Immanuel Kant (1724-1804)

Professor i filosofi ved Universitetet i Köningsberg

Kjent for sine tre “kritikker”:

  • Kritikk av den rene fornuft (1781/87) (teoretisk filosofi)
  • Kritikk av den praktiske fornuft (1788)
  • Kritikk av dømmekraften (1790)

«Forener» rasjonalisme og empirisme.

  • Gir fornuften en viktigere rolle enn empirismen – ikke fornøyd med Humes begrensninger av muligheten for objektiv kunnskap.
  • Men enig med Hume i at tradisjonell rasjonalisme går utover grensene for hva som kan vites a priori.

Kants prosjekt: Transcendentalfilosofi

  • Vil sikre muligheten for objektiv viten (kunnskap)
    • Hvis Hume hadde rett, står jele naturvitenskapen på usikker grunn
  • Åpenbart at kunnskap (f.eks. om årsakssammenhenger) er mulig

    Fra “Er sikker viten mulig?” til “Hvordan er sikker viten mulig for oss?”

  • Transcendentalfilosofi: Filosofi om erfaringens/kunnskapens mulighetsbetingelser
    • Ikke empiriske betingelser (f.eks. øyne som betingelse for visuell kunnskap), men transcendentale
    • Regler/prinsipper som strukturerer måten vi erfarer verden på
  • Finner de transcendentale betingelsene i subjektets/bevissthetens egne bidrag til verden erfares.

Den kopernikanske vending

“Hittil antok man at all vår erkjennelse må rette seg etter gjenstandene. La oss for en gangs skyld forsøke om vi ikke ville lykkes bedre med metafysikkens oppgaver hvis vi antar at gjenstandene må rette seg etter vår erkjennelse” (Kritikk av den rene fornuft, BXVI).”

Kopernikus: Forholdet mellom jorda og resten av universet

  • Hva hvis det ikke er sola som er i bevegelse, men oss (jorda)?
  • Fra geosentrisk til heliosentrisk modell Kant: Forholdet mellom bevissthet og verden
  • Hva hvis erkjennelsen ikke (kun) tilpasser seg virkeligheten, men virkeligheten (også) tilpasser seg erkjennelsen?
  • Fra antakelsen om at verden gir tankene våre form, til antakelsen om at våre erfarings- og forståelsesmåter gir form til verden slik vi opplever den

Husk erkjennelse skal være mulig, så er virkeligheten (slik at vi erfarer den)…

Sansning og fornuft/forstand

  • De to hovedkildene til kunnskap.
  • “Uten sanselighet ville ingen gjenstand være gitt for oss, og uten forstand ville ingen gjenstand blitt tenkt. Tenkning uten innhold er tom, og anskuelse uten begreper er blind” (Kritikk av den rene fornuft, A51/B75). (enig med Kuhn)
  • Kritikk av både rasjonalisme og empirisme
    • Mot empirisme: Ren sansning kan ikke være kilde til kunnskap.
    • Mot rasjonalisme: Ren tenkning er innholdsløs. “Meningsløst”
  • Et spesielt samspill mellom sansning og fornuft nødvendig for kunnskap.
  • Aksepterer at all viten begynner med erfaringen - ingen medfødte ideer.
    • Betyr ikke at all viten er utledet fra erfaringen

Former for kunnskap

  • A priori/a posteriori – handler om forholdet til erfaring.
    • A priori kunnskap: forut for erfaring.
    • A posteriori kunnskap: etter erfaring
  • Analytisk/syntetisk – handler om forholdet mellom begrepene.
    • Analytisk kunnskap: Sann kun i kraft av begrepenes mening.
    • Syntetisk kunnskap: Sannheten går utover begrepenes mening.
  • Ifølge Hume må all a priori kunnskap være analytisk – «begrepskunnskap».
    • «Faktakunnskap» = syntetisk a posteriori.

Humes system

  Analytisk Syntetisk
A priori Begrepskunnskap “Alle ungkarer er ugifte” X
A posteriori X Faktakunnskap “Huset er rødt”

Kants system

  Analytisk Syntetisk
A priori Begrepskunnskap “Alle ungkarer er ugifte” Forut for konkret erfarng, men sier allikavel noe utover begrepene (om virkeligheten)
A posteriori X Faktakunnskap “Huset er rødt”

Former for kunnskap

  • Kant uenig med Hume: Syntetisk a priori kunnskap er mulig.
    • Dette er en forutsetning for at kunnskap om virkeligheten overhodet skal være mulig (jf. den kopernikanske vending/transcendentalfilosofien).
  • Skal bl.a. gi mening til hvordan aritmetikk og geometri (a priori) kan uttrykke sannheter om den empiriske virkeligheten.
  • Kant: Aritmetikk og geometri er ikke analytiske, men syntetiske a priori kunnskapsformer

Aritmetikk – syntetisk a priori

  • Innse aritmetikk ved å vite a priori, mulig syntetisk.
  • Eksempel: 7+5=12
  • Kant: «7+5» inneholder ikke «12»
    • “Begrepet om tolv er på ingen måte tenkt allerede gjennom at jeg bare tenker meg denne foreningen av syv og fem, og jeg kan analysere mitt begrep om en slik mulig sum så lenge jeg vil uten noensinne å finne tallet 12” (Kritikk av den rene fornuft, B15).
    • Ikke avhengig av bekreftelse gjennom konkret erfaring (a priori), men krever mer enn ren begrepsinnsikt (syntetisk)
  • Hva mer kreves?
    • En tellehandling
    • “For jeg tar først tallet 7 og, i det jeg for begrepet 5 tar fingrene på hånden min til hjelp som anskuelse, tar jeg de enhetene som jeg tidligere slo sammen for å få frem tallet 5, og til dette bildet mitt føyer jeg litt etter litt til tallet 7, og ser således tallet 12 springer frem” (Kritikk av den rene fornuft, B16)
    • At en handling utover ren begrepsanalyse er nødvendig, blir tydeligere med mer kompliserte regnestykke. For eksempel: 143x37=5291. (For å komme fram til summen krever noe mer. Det å forestille på en bestemt måte for å regne ut summen.)
  • Tellehandlinger er utstrakt i tid (foregår i bestemt rekkefølge osv.).
    • Aritmetikk uttrykker en ren (a priori) tidskunnskap

Geometri - syntetisk a priori

  • Eksempel: “Den korteste strekningen mellom to punkter er en rett linje.” (Euklids geometri)
    • Begrepet “den korteste avstanden” inneholder ikke begrepet “rett linje” - eller omvendt
    • Ulike kategorier: Korthet – kvantitet; retthet – kvalitet
    • “For mitt begrep om det rette inneholder ikke noe om størrelse, men bare om kvalitet. Begrepet om det korteste kommer altså helt og fullt i tillegg, og kan ikke trekkes ut av begrepet om den rette linje gjennom noen analyse” (Kritikk av den rene fornuft, B16).
    • Ikke avhengig av bereftelse gjennom konkret erfarng (a priori), men krever mer enn ren begripsinnsikt (syntetisk)
  • Hva mer kreves?
    • Også her en form for handling
    • Bruk av forestillingsevnen - romlig “askueliggjøring”
    • Geometri uttrykker en ren (a priori) romkunnskap

Tid og rom: Anskuelsesformer

  • Hva er tid og rom, hvis det er noe vi kan ha (syntetisk) a priori kunnskap om?
  • Tid og rom er sansningens (“anskuelsens”) rene former
    • Alt som sanses er nødvendigvis i tid og rom.
    • Mulighetsbetingelser for sansning, og dermed for empirisk kunnskap.
    • Påtreffes ikke som ting i erfaringen, men er del av erfaringens grunnleggende struktur. Altså forut for enhver konkret erfaring – a priori.
    • (for at man skal kunne sansne, må det skje i tid og rom)
    • (ting som tilhører vår måte å sanse på, måten vi sanser ting på, ikke hva.)
  • Med andre ord: Tid og rom er ikke empiriske objekter, men erfaringsmåter (transcendentale strukturer)
    • tilhører subjektet, ikke “ting i seg selv”

Forstandskategoriene (Kant’s thinking cap)

  • Slik anskuelsesformene er sansningens rene former, utgjør forstandskategoriene forstandens grunnleggende struktur.
    • Vi sanser verden i tid og rom, og forstår den i lys av tolv grunnbegreper/klassifikasjonsprinsipper.
    • Rene former for tenkning som bidrar til erfaringens struktur.
  • For eksempel: Kausalitet.
    • Kant er enig med Hume i at kausalitet innebærer en nødvendig forbindelse og at dette er noe som ikke kan direkte sanses.
    • Men: Objektiv kunnskap om kausalitet er mulig, fordi kausalitet (sammen med de andre kategoriene) er en a priori mulighetsbetingelse for erfaring.
    • Kausalitetskategorien er det som gjør det mulig for oss å forstå objektive posisjoner og rekkefølger i tid.
    • En forutsetning for at verden skal være forståelig for oss overhodet – vi må erfare den slik.
    • For eksempel: Min bevegelse rundt huset forårsaker rekkefølgen av erfaringer: først døra, så et vindu, så en balkong osv.
      • Kausalitetskategorien gjør at det er en forståelig sammenheng her.

Hume og Kant om kausalitet

  • Kant kausalitetskategori kan minne om Humes tanke om vane
    • Begge kommer fra oss og “tvinger” kausalitet på virkeligheten
  • Hume: Dette er bare noe vi gjør (kansje med en naturlig forklaring)
    • Ikke rasjonelt
  • Kant: Objektiv erfaring er kun mulig på grunn av Kausalitetskategorien
    • Rasjonelt, etthvert “fornuftvesen” må også benytte denen forstandskategorien

Forstandskategoriene:

  1. Quantity: [Unity, Plurality, Totality]
  2. Quality: [Reality, Negation, Limitation]
  3. Relation: [Substance, Causality, Community]
  4. Modality: [Possibility, Actually, Necessity]

Kunnskapens grenser (1)

  • “Uten sanselighet ville ingen gjenstand være gitt for oss, og uten forstand ville ingen gjenstand blitt tenkt. Tenkning uten innhold er tom, og anskuelse uten begreper er blind” (Kritikk av den rene fornuft, A51/B75).
  • Kunnskap muliggjort av samspill mellom sansning (anskuelsesformene) og forstand (forstandskategoriene).
    • For at vi skal ha kunnskap om noe, må det være gitt i tid og rom og forstått i lys av kategoriene
    • Kategoriene her bare objektiv gyldighet “i den grad de gjør det mulig å forstå det vi sanser” (Tanke og handling, s 287-8)
    • Betyr bl.a. at Descartes’ påstander om sjelens og Guds eksistens går utover grensene for det vi kan vite.

(Ligner på Hume igjen)

Kant om “jeget”

  • Mellomposisjon av rasjonalisme-empirisme:
    • Enig med Hume i at vi ikke kan direkte observere noe «selv», men allikevel er en form for selvkunnskap mulig.
  • Feilen til både Descartes og Hume var å tenke på jeget som et objekt – en ting.
  • Kant: Jeget er en evne til å tenke på ting.
    • Aktiviteten som gjør enheten i våre erfaringer mulig.
    • jeget som en formal forutsetning/mulighetsbetingelse for erfaring: Et transcendentalt subjekt. (handler ikke om at det er sjel eller ikke, men blir sett som en enhet)

Kunnskapens grenser (2)

  • Kant kaller seg en empirisk realist.
    • Mot Hume: Vi kan ha objektiv kunnskap om den (empiriske) virkeligheten vi erfarer, ikke det utenfor.
    • Denne virkeligheten eksisterer utenfor oss i tid og rom, dvs. uavhengig fra tid og rom..
  • Men: Objektiv kunnskap er bare mulig fordi virkeligheten vi erfarer «føyer seg» etter våre erfaringsmåter (jf. den kopernikanske vendingen).
    • Verken tid og rom eller forstandskategoriene er noe som oppdages i verden.
    • Strukturer som tilhører måten vi erfarer verden på.
    • Altså: Selv om ting eksisterer utenfor oss i tid og rom, er ikke tid og rom selv noe «utenfor» vår måte å erfare på.
  • Derfor kaller han seg også en transcendental idealist.
    • Prinsipielt umulig med kunnskap om en virkelighet uavhengig av strukturene som gjør kunnskap mulig.
    • Siden disse strukturene er våre erfaringsmåter, kan vi bare ha kunnskap om virkeligheten slik den framstår for oss, ikke slik den er «i seg selv». Kunnskap begrenset i form at vi bare kan ha kunnskap i virkeligheten slik den framstår for oss.